VENNSKAPSLEIR SKJOMEN 1961

Vennskapsleir i Skjomen (like sør for Narvik) i 1961

Tekst er hentet fra 3. Kragerø speidertropp’s jubileumsskifte fra 1968 og er forfattet av Dag Andreas Sørli (merknader er skrevet av Steinar Brogeland)

Det er ikke bare å dra på leir, i hvert fall ikke når leiren er så langt vekk som til Narvik. For fra Kragerø til Narvik er det faktisk over 1750 km, og det er ikke så lite å tilbakelegge.

Men det gikk nå det og, selv om vi hadde problemer med finansieringen. For et var i alle fall sikkert at skulle hver gutt betale alt det kostet, ville det bli en dyr tur som få vare forundt å få være med på.

Så sparte vi da. Noe felles, og hver deltaker gjennom et lagt år. Og pengene måtte være tjent ved arbeid, det var en betingelse. Lommepengespørsmålet ble løst ved at kr. 2,- pr. dag ble likt for alle – og det var en ordning alle satte pris på.

Og reisa? Ja, den var slitsom, men morsom. (Merknad: Med tog fra Kragerø til Neslandsvatn, her fikk vi beskjed å ta sydgående tog til Gjerstad da nordgående tog ikke stopper på Neslandsvatn. Sydgående tog ble forsinket som følge av mange gutter og utstyr. Ytterligere forsinkelse på Gjerstad stasjon når alle skulle ut. En kort vent på nordgående tog, og det ble forsinket når alle og alt skulle på plass, men nå var vi da på vei til Oslo, inntil vi får meldingen: «første stopp Neslandsvatn»)

I Oslo hadde vi meget kort tid, men i Trondheim hadde vi en hel dag, og siden det var søndag, var vi i Nidarosdomen, og siden vi var søvnige, sovnet Helge av. (Merknad: nå var det slik at han som satt bak Helge fikk vekket han når alle reiste seg under skriftlesing. Helge så rundt seg, reiste seg opp, men da var presten ferdig og alle satte seg ned. Der sto han da, helt alene før han fikk satt seg igjen.) Men han var i hvert fall nok våken til å spise middag – karbonade – på en av byens fineste steder. Og det ble ikke så dyrt likevel.

Da vi kom til Bodø, håpet vi på å få se midnattsola, men vi ble grundig snytt. Det lå tåke over Landegode. Men det var stille og fint, og da vi så neste dag parkerte våre luksuslegemer om bord i den minste hurtigruten som går, Barøy (Merknad: Barøy ble senere solgt til et rederi i Fredrikstad og gikk mellom Kragerø og Slagen), fikk vi på toppen av alt plass kun på toppen mellom redningsflåter og livbåter. For det var trangt om plassen.

Sovne gjorde vi ikke før vi hadde passert Svolvær og var på vei opp Raftsundet. For vi skulle innom Harstad før vi kom til Narvik. Her i Harstad traff vi Narvikingene. Noe tilbakeholdne virket vi sikkert til å begynne med, men det gikk over.

Leirstedet lå innerst inne i Skjomdalen ved bredden av elva Skjoma som var stri, perlende klar og grønn av farge. – Og isnende kald, selv om lufta var god og varm. Men til tross for dette, badet Narvikingene. Rundt hele leiren reiste det seg majestetiske fjell. De høyeste toppene på over 1700 meter – og de fleste toppene hadde samiske navn. Langs elvebredden sto det tett og kraftig furuskog, fjellene var snaue med evig snø. Et særegent leirsted (Merknad: En uke før ankomst til leiren forårsaket snøsmeltingen at vannmassene i Skjoma tok med seg brua fra kjørbar vei og inn til leirområdet. Det var satt opp en «provisorisk» bro, festene var wire på begge sider av elva, som måtte forseres).

Leirrytmen var det så som så med. Guttene fikk lov til å legge seg når de var trøtte og stå opp når de var uthvilte. Det var ikke uvanlig å finne dem travelt opptatte med fotballen ved midnatts tider – men så var det nå ikke så lett å vite om det var dag eller natt i den lyse sommeren. Maten var god og variert, og vi er ikke i tvil om at Ulf fra Narvik hadde lagt en god del arbeide i nettopp dette.

Fjelltur ble det selvsagt også. Det var slitsomt å komme seg opp på vidda, men det var verdt det. Sitasjavre og Sverige var målet, og vi klarte det. Her oppe på vidda fikk de fleste se midnattsola for første gang. Dessuten fikk de merke de nord-norske myggs størrelse og blodtørst.

NARVIK. Den siste tiden vi var i Nord-Norge, var vi innkvartert hos Narvikingene og ble oppvartet på alle tenkelige måter. Nei, det var ingen som lengtet hjem! Vertskapet hadde også lagt opp et stort og interessant sight-seeing-program i Narvik og omegn, og vi fikk se det som var verdt å se, tror vi.

Vi hilste på Beisfjordgubben, beså oss på LKAB eller bedre kjent som malmanlegget. Vi var med fjellheisen og så midnattsola, og vi vandret på Bjørnefjell og brukte de siste pengene vi hadde på Lapplandia Turiststasjon i Sverige.

Vi rakk også å spille to fotballkamper, og gikk faktisk seierrik ut av begge. Den ene mot 3. Narvik på Ankenes stadion ble vunnet 3 – 1, og den andre mot vertskapet, 6. Narvik speidertropp, på Narvik stadion – hele 6 – 0 til oss.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute. Igjen sto bare avskjeden og en gjeninvitasjon til Ørvik i Kragerø – hvor de forresten kom. Troppens lengste tur gikk over i historien uten ett uhell – og vi ble ble mange vennskap rikere.

Deltakere:

Åge Jacobsen

Jan Ragnar Pedersen

Bjørn Tybring Andresen

Hans Martin Solum

Steinar Brogeland

Bjørn Ellefsen

Helge Schedin

Hans Ragnar Naper

Ragnar Irgens

Per Eriksen

Bjørn Valur Erichsen

Tor Hegaard Nilssen

Birger Lyng

Johan Lyng

Helge Meidell Andersen

Arvid Randahl

Dag Andreas Sørli

Øyvind Johannessen

 

Gjerstad jernbanestasjon. Fra venstre: Hans Martin Solum, Arvid Randahl, Jan Ragnar Pedersen, Hans Ragnar Naper (bak), Johan Lyng, Per Eriksen, Helge Meidel Andersen

1.rekke: Bjørn Ellefsen, Hans Martin Solum, Steinar 1.rekke: Bjørn Ellefsen, Hans Martin Solum, Steinar Brogeland, Jan Ragnar Pedersen; 2.rekke: Helge Meidel Andersen, Tor Hegaard Nilssen, Johan Lyng, Arvid Randahl