Slik lød vårt selvkomponerte leir-rop, laget av Terje Bjelland, i sann forvissning om at vi skulle makte å komme oss til Røst på samme måte som vi hadde maktet å komme oss til Narvik 6 år tidligere.
Også her skulle vi møte vår vennskapstropp, 6. Narvik. Siden det var tredje gangen vi skulle ligge i leir sammen, skulle vi møtes på nøytral bane – og valget falt på Røst – ytterste øy i Lofoten.
Og det ble en uvanlig leir. Røst har ikke leirplasser som vi er vant med. Heller ikke kan vi finne ved. Ferskvann ville også bli et problem. Så vi tok skrittet fullt ut. Vi dro på rorbuleir! Og det angret vi ikke på.
Økonomisk ville selvsagt denne turen by på problemer. Men de var til for å overvinnes. Og vi «spyttet» i nevene og tok fatt. Det gikk – det også!
Etter en lang og strevsom tur hvor vi overnattet på Speiderhuset i Lillehammer og besøkte Maihaugen, i Trondheim på en skole og besøkte Nidarosdomen, på en ungdomsklubb i Mo i Rana og tittet på Jernverket, kom vi da omsider til Bodø hvor vi ble møtt av øsende regnvær. Dette så jo ikke så bra ut. Men det gikk bra. Og da Narvikingene og vi satt på dekket av Røstlokalen «RØST» og så denne lille øygruppen dukke opp av havet, da visste vi at nok en milepel i troppens historie var nådd. Det må nok legges til at bølgene var store, og etter hvert stilte mange av guttene seg langs båtripa og så ned i sjøen….
Vi ble ikke skuffet. Det var klamt, men ikke regn da vi stablet alt vårt jordiske godt inn i de rorbuene som skulle være våre hjem på denne leiren. Og vi var ikke alene, for vi ble plassert sammen med tørrfisk for en kvart million kroner. Så kom ikke og si at vi ikke hadde kostelig selskap. Men så luktet det også tørrfisk av oss i mange dager og uker etter at vi hadde forlatt øya.
Men dagene gikk – og turene gikk til Skomvær fyr, Nykene og fuglefjellene i Vedøya. Den tradisjonelle fotballkampen mot 6. Narvik vant vi 13 – 0, men så tapte vi 15 – 0 mot et hardtspillende Røstlag, så det gikk omtrent opp i opp.
Natte-tid på Røst sto de største guttene for programmet, men det var helt utenfor det offisielle….. Midnattsolen gjorde en ofte døgnvill, og når de største guttene gjennomført «klokketrikset» på kjøkkengjengen, gikk dette inn i notatene fra leiren som «vellykket». Å stille på klokka til guttene som skulle stå for frokosten, for deretter å vekke disse og fortelle at klokka var åtte og at de ønsket seg mat – da ble det straks aktivitet på kjøkkenet til stor forskrekkelse til de to lederne som sov på naborommet. Bjørn Ellefsen og Steinar Brogeland fikk vanskeligheter med å fortelle kjøkkengjengen at klokka var bare 3 på natta når guttenes klokker viste 8.
Uhell hadde vi dessverre ute på Røst. Under tilberedelse av middagen en dag ble våre «turstekepanner» benyttet. Dette er stekepanner hvor skaft og selve stekepanne er satt sammen med en hengsle, og som følgelig kan «brettes» for å oppta mindre plass på tur. En «låsmekanisme» er det i forbindelse med hengsle, men dessverre kunne denne gå opp, hvilket skjedde når Kjell Austbø stekte fisk. Når han heller den ferdigstekte fisken og smøret over i en kjele, åpner låsen seg og han får kokende smør over den ene hånden. Når det er over en time i båt til nærmeste lege på Værøy yter en den førstehjelp som er nødvendig, men når vi ankommer Kabelvåg noen dager etter oppsøker vi en lege. Hvem andre enn en Kragerøgutt treffer vi, sønn av distriktslege Grimsgaard i Kragerø er turnuslege i Kabelvåg.
Mens vi var på Røst, grunnstøtte lokalbåten, og besøket vårt så ut til å bli av lengre varighet enn vi hadde ønsket. Men med egen skøyte kom vi oss over det beryktede Røsthavet, besøkte Værøy havn, og turen over Moskenstrømmen til Reine og veiene på Lofoten, og turen til Narvik gikk greit. Men først var vi innom Svolvær og til Kabelvåg, hvor vi overnattet på en husmorskole, og Trollfjorden, før vi tok lokalbåt over til Narvik
Og været – ja, det må tross alt sies å ha vært strålende. Midnattsol fikk vi også se. Ikke før vi kom til Narvik og ble plassert innendørs hos våre verter, fikk vi skikkelig regn. En omvisning på LKAB (malmkaia), en tur til Beisfjorden og «Beisfordgubben» (en hodeformet fjellfigur), taubanen til toppen av fjellet i Narvik – joda, det var mangt å se på i Narvik.
Når toget fra Narvik stasjon kun går til Sverige, var første etappe på hjemturen med buss til Fauske og tog derfra. På hjemturen ble overnattingene foretatt på toget, men en lengre stopp på Røros for å se slagghaugene og malmgruvene var det avsatt tid til. Når en hadde planlagt nattoget sydover fra Røros ble en gymnastikksal like ved jernbanestasjonen lånt inntil avgang. Jenka-dans var populært på den tiden, og se for deg speiderne hoppe rundt. Det var da to jenter sto i døråpningen og spurte om det var dans i kveld.
Vi var like mange speidere og ledere som kom hjem til Kragerø som da vi dro, men dagen etter reiste Dag Sørli tilbake til Værøy for å gifte seg med sin Ellen.